Det blir vanskelig å fortelle om manglende oppfølging uten å dra dere gjennom min svangerskap- og fødselhistorie.

September 2018 ble jeg gravid for første gang. Et svangerskap som for meg var krevende med både anemi og ekstrem svangerskapskvalme. Det hjalp heller ikke at jeg de siste to måneden måtte være mest mulig i ro for å unngå prematur fødsel. Jeg synes svangerskapet var tungt, noe jeg var ærlig om med jordmor. På siste kontroll sa jeg vel i klartekst at jeg veldig gjerne skulle hatt han ut i går, for nå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal orke mer. På helsekortet ble dette beskrevet som «fødeklar».  Barnet mitt kom noen dager etter denne kontrollen. I uke 38 våknet jeg med spontan vannavgang. Vi Kjørte inn på Ullevål, hvor det raskt ble konstatert at jeg var i aktiv fødsel. 

«Jeg synes svangerskapet var tungt, noe jeg var ærlig om med jordmor»

Jeg hadde en «normal» fødsel. Men i underbevisstheten hadde det ligget en vond klump siden uke 34, da jeg måtte ta det med ro. Det første jeg sa når sønnen min kom ut var «lever han?» Sønnen min levde. «Jada, en frisk og fin gutt». I et par minutter hadde jeg han på brystet, før jeg henvendte meg til barnepleier og sa «det er noe galt». Det ble først avkreftet, men det tok ikke lang tid før barnepleier så på han og henvendte seg til jordmor – «han ser veldig blå ut». Raskt løp dem ut med han. Samtidig fikk jeg en kraftig blødning, morkaka kom ikke ut. På et blunk var det mange mennesker rundt meg. De sa de måtte operere ut morkaka, og at jeg måtte i narkose. Jeg visste ikke hva det ville si at morkaka ikke kom ut. Hadde aldri hørt om at det kunne skje. Enda mindre visste jeg hva det ville si å operere ut morkaka. Jeg sa “jeg vil ikke i narkose før jeg vet at sønnen min overlever.” “Ok, da gjør vi det her”. Jeg fikk ikke noe mer forklaring enn det.

“Jeg vil ikke i narkose før jeg vet at sønnen min overlever”

Jeg har ofte hørt at man glemmer smerten ved fødselen så fort barnet er brystet. Jeg husker godt smertene fra fødselen, men smerten fra å operere ut morkaka har jeg fortrengt. Likevel husker jeg legen sa: «jeg kan ikke fortsette mens hun har de smertene.» Operasjon ble fullført på fødestua. Jeg svarte noe sånt som «bare få den ut, bli ferdig». De trodde de hadde fått ut hele morkaka, men var ikke helt sikre. Jeg fikk beskjed om å ha lav terskel for å si ifra om jeg fikk magesmerter. I journalen står det «Ukomplisert uthenting av placenta». Over 1,5 liter blod fattigere og fullstendig utslitt, kom barnepleieren inn med sønnen min. Hun opplyste at han hadde fått en pustestans, men var fin igjen nå. Siden sønnen min hadde brukt mye krefter, skulle hun forsøke å gi han litt melk. Hun satt seg med en dynetulla rundt han og ga flaske.

«I journalen står det: Ukomplisert uthenting av placenta»

Jeg hadde fått noen rift under fødselen, jordmor startet å sy. Jeg kjente jeg ble litt uvel. Samtidig så jeg at barnepleieren løp ut med sønnen min igjen. Jordmor fortalte meg at han hadde fått pustevansker. Hun fortsatte å sy. «Beklager for at jeg rister sånn» sa jeg. Jeg fikk brått noen voldsomme skjelvinger, jeg ble kvalm og kastet opp over mannen min. Han satt stødig som et fjell under alt kaoset. Jeg sa til jordmor at jeg fryser og lurte på om jeg kunne få en dyne. Jordmor slipper tråden. Absurd nok sier jeg: «du kan sikkert vente til du er ferdig å sy». Hun svarte kontant “dette er viktigere”. Hun trykket på en knapp, pakket meg inn, og på noen sekunder var det mange mennesker i frakker rundt meg. Jeg husker ikke så mye mer. Jeg får mye medisiner intravenøst. En lege kommer inn, stryker på meg og fortalte at det var noe galt med sønnen min, og at han måtte overflyttes til Rikshospitalet. Klokken er rundt midnatt. Jeg ber mannen min bli med til Rikshospitalet, men vi får kontrabeskjed. Sønnen min skulle ligge på Ullevål over natta, og fraktet videre til Rikshospitalet på morgenen.

«Beklager for at jeg rister sånn»

Da antibiotika, smertestillende og jern var tilkoblet PVK, og jeg var «stabil» ble jeg trillet i senga for å hilse på sønnen min, før jeg blir trillet videre til barselavdelingen. «Du trenger hvile, prøv å sov litt, du skal få se han igjen i morgen før han drar.» Morgenen etter blir jeg etter mye masing, trillet i senga for å se han igjen. Samtidig som jeg kom, kom også ambulansen for å kjøre han til Rikshospitalet. «Jeg må være med» sa jeg, både i frykt og desperasjon. Jeg får beskjed om at jeg må avklare det med en lege, da jeg fortsatt skulle ha mye medisiner intravenøst. De kunne ikke vente. Sønnen min ble trillet ut og kjørt til Rikshospitalet. Jeg følte meg så hjelpeløs, det føltes meningsløst å skulle være på to ulike sykehus.

Bemanningsutfordringer og full barselavdeling. Istedenfor å kunne tilrettelegge for at jeg kunne dra til Rikshospitalet, fikk jeg beskjed om at jeg måtte flyttes til ett dobbeltrom. Jeg strittet imot, jeg ville dra til Rikshospitalet.  «AMK har ikke kapasitet til å hente deg enda.»

«Jeg strittet imot, jeg ville dra til Rikshospitalet»

Jeg ble flyttet på dobbeltrom, jeg gråt, jeg var redd og jeg var sint. Damen jeg delte rom med snakket med jordmor, hun fortalte om ammeutfordringer. Jeg fikk også snakke med jordmor. Hysterisk sa jeg noe sånt som «få meg bort herfra nå! jeg kan ikke ligge her høre om at andre har ammeutfordringer, jeg aner ikke hva som er galt med sønnen min». (Jeg vet ammeutfordringer er heftig, men på det tidspunktet føltes det ikke sånn for meg). Jeg tryglet om å få lov til å reise. Jeg fikk lov, men da måtte vi kjøre selv. Mannen min hentet bilen, en jordmor trillet meg bort i rullestol og hjalp meg inn i bilen.

«Jeg kan ikke ligge her høre om at andre har ammeutfordringer, jeg aner ikke hva som er galt med sønnen min»

Jeg har en venninne som jobber på riksen. Jeg ringte henne og spurte om hun hadde mulighet til å møte meg på parkeringsplassen med en rullestol. Hun hjalp oss med å komme til intensivavdelingen. Jeg fikk se sønnen min, og ikke minst fikk jeg endelig svar på hva som faktisk var galt og veien videre. Han har en sjelden diagnose og trengte en livsviktig operasjon. Men han vil kunne leve et helt normalt liv etterhvert. Operasjonen ble utsatt ytterligere, det kom inn noe mer akutt. I et og et halvt døgn fikk ikke sønnen min noe mat. Det skjærer virkelig i mammahjerte. «Han har reservelager, det går bra».

Jeg og mannen min fikk rom alene på barselavdelingen. Jeg fikk medisiner igjen. Jordmor fortalte meg at det er viktig at jeg fikk igang melkeproduksjonen, og gav meg opplæring i en stor dobbel brystpumpe jeg fikk låne. «Pump hver 3. time».

Det var ikke noe galt med melkeproduksjonen, jeg pumpa ut 150 ml fra hver pupp på 15 minutter hver 3. time. «Så flott at du har så mye melk, det er imponerende med tanke på det du går gjennom» sa de. 

Dag 2 på barsel – Sønnen min ble operert. Vellykket operasjon, kirurgen gav uttrykk for at han var svært fornøyd. Etter en så stor operasjon skulle sønnen min holdes i kunstig koma i ca. to dager. Mannen min satt med sønnen min på intensiven hele tiden. Jeg fikk beskjed om å gå på rommet og hvile. Samvittigheten gnagde i meg. Jeg gråt, var sliten, følte meg dratt mellom sønnen min og kroppens behov for å hvile. Jeg ba om psykolog, sa jeg var redd for å bli deprimert. «Jeg tror det er lurt, jeg ringer med en gang» sa jordmor.

«Jeg ba om psykolog, sa jeg var redd for å bli deprimert»

Dag 3 på barsel – Jeg fikk blodoverføring. Sønnen min lå fortsatt i kunstig koma.

Dag 4 på barsel – Jordmor spurte om jeg kunne skrives ut da jeg uansett fortsatt vil være på sykehuset, noen andre trengte rommet. Jeg sa ja. Jeg ble forsikret om at jeg skulle ha lav terskel for å komme innom, og at jeg kunne komme når som helst for stort og smått. Jeg hadde en samtale med jordmor hvor vi gikk gjennom fødselen min. «En ukomplisert fødsel, som har gått etter boka» det føltes litt som ett slag i trynet for å være ærlig. «Er det sånn det er å føde, er dette normen?». Helhetsbildet burde kanskje vært litt mer fokus, følte ikke de åtte timene med aktiv fødsel var beskrivende for opplevelsen min. Vi ble flyttet over til foreldrehotellet.

«En ukomplisert fødsel, som har gått etter boka. Det føltes litt som ett slag i trynet for å være ærlig»

Dagene ble tilbragt på intensivavdelingen. Kirurgen spurte om jeg hadde fått snakket med psykolog, han sa det så ut som jeg trengte det. Jeg gråt mye. Jeg var redd, jeg hadde dårlig samvittighet, jeg var sliten. Jeg svarte at jeg ikke har fått tilbud om samtale enda, men fortsatt ønsket det. Han ringte etter psykolog igjen, men jeg fikk fortsatt ikke en samtale. Sønnen min våknet etter hvert, og blir stadig sterkere. Vi blir flyttet over til intermediær på barnekirurgisk avdeling. Jeg er innom barsel ved et par anledninger med smerter. Kirurgen spør på nytt om jeg har fått snakket med psykolog, jeg sier nei. Han ringte igjen. Han opplyste om at det må ha skjedd en feil, men de skal forsøke å prioritere meg. De manglet også psykologer pga. ferieavvikling. Vi er innlagt totalt 14 dager, før vi dro hjem. Jeg snakket aldri med psykolog. 

Vi dro omsider hjem med sønnen vår, ganske livredde. Han hadde blitt passet på av verdens dyktigste sykepleiere og leger i to uker. Siste «slange» ble koblet ut samme dag som vi dro hjem. Nå skulle vi leve et normalt liv med sønnen vår, og denne sjeldne usynlige diagnosen. Jeg ville hjem, men fy søren, det var skummelt.

«Jeg snakket aldri med psykolog, vi dro omsider hjem med sønnen vår, ganske livredde»

Etter to uker begynte sønnen min å vise misnøye, han vil ikke spise noe særlig. Når han gråt ble han helt blå, han fikk ikke nok oksygen. Vi ringte riksen og fikk beskjed om å komme inn. Sønnen min trengte en ny operasjon.  Jeg spurte om jeg kunne få snakke med en psykolog, men fikk beskjed om at jeg ikke hadde krav på det nå som jeg ikke lenger var pasient. To dager var vi innlagt før vi reiste hjem igjen.  

Jeg fulgte vanlige kontroller på helsestasjonen. Vi fikk ny helsesykepleier så og si alle gangene. Ingen visste at sønnen min hadde en diagnose selv om det stod i journalen. De visste heller ikke hva som fulgte med diagnosen. I tillegg til å sjekke det de må sjekke på disse kontrollene, brukte jeg resten av  tiden på å forklare om diagnosen. De var bekymret for vektoppgangen hans. Aldri fikk jeg spørsmål om hvordan det gikk med meg. Om jeg gav uttrykk for at jeg er sliten eller lignende, så bekreftet de «klart det er slitsomt å ha et sykt barn». Jeg tenkte for meg selv at da er det ikke noe å gjøre, jeg må bite tennene sammen og fortsette dagene med å sørge for at sønnen min for nok mat og nok stimuli.

«Vi fikk ny helsesykepleier så og si alle gangene. Ingen visste at sønnen min hadde en diagnose selv om det stod i journalen.»

I løpet av de første seks månedene gikk sønnen min gjennom syv operasjoner. Jeg hadde ikke fått snakket med noen for å sortere mine følelser oppi det hele.

Livet mitt dreide seg konstant om sønnen min. Jeg stimulerte han hele tiden, jeg fant teknikker for å få i han nok næring til å hvertfall ikke gå ned i vekt. Søvnen var ikke noe å skryte av den heller. Pga. Reflux hadde jeg fått beskjed om at han måtte sitte oppreist minst 20 minutter etter et måltid. Og jeg skulle forsøke å gi han mat hver 3. time. En flaske tok ca. 45 min. Da var det under to timer til ny runde. Og på den tiden skulle både jeg og sønnen min rekke å sovne. Overskudd til å være sosial hadde jeg sjeldent, det var enklere å være hjemme. Jeg kunne lage mat, men glemte å spise den.  De få gangene jeg klarte å komme meg ut med venner, synes jeg det var godt å “glemme” og ikke gå altfor mye innpå hvordan jeg egentlig hadde det. Samtidig synes jeg nok det var vanskelig å innrømme at jeg strevde, det var enklere å ta et spill for galleriet. De aller nærmeste så likevel at jeg strevde, mine foreldre kom for å avlaste så mye de kunne. Men det var ikke så lett å avlaste meg med mitt kontrollbehov. Jeg var i en ond sirkel, hvor bekreftelsen på at det å ha et sykt barn er slitsomt var den eneste sannheten.

«Samtidig synes jeg nok det var vanskelig å innrømme at jeg strevde, det var enklere å ta et spill for galleriet»

Regimet med rutiner jeg laget for meg og sønnen min førte til at jeg ikke turte å la noen avlaste meg. Jeg trodde ingen ville klare å se om noe var galt. Ikke engang pappaen fikk slippe til. Jeg var utslitt, jeg var langt nede og hadde mange katastrofetanker. Samlivet ble utfordrende. Jeg var frustrert fordi jeg aldri fikk sove, samtidig lot jeg ikke mannen min slippe til. Han ble også engstelig for å ta initiativ. Det han gjorde var jo aldri godt nok.

«Jeg var utslitt, jeg var langt nede og hadde mange katastrofetanker. Samlivet ble utfordrende»

Det begynte å nærme seg permisjonslutt. Jeg fikk fullstendig panikk. Jeg jobbet da som operativ politi. For meg var det helt umulig å potensielt måtte håndtere et våpen, eller være på oppdrag som førte til at jeg var langt borte og ikke tilgjengelig dersom det skjedde noe med sønnen min. Det var egentlig umulig for meg å slippe kontrollen. All innsatsen jeg hadde gjort for å få til spiserutiner og kjenne alle symptomer hos sønnen min føltes forgjeves.

Jeg fikk tilrettelagt på jobben i starten. Hell i uhell ble det lockdown pga. korona dagen før jeg skulle starte å jobbe igjen. Sønnen min var i risikogruppen. Jeg var på hjemmekontor og mannen min var hjemme i permisjon. En perfekt overgang, jeg kunne fortsette å ha kontroll. Men etterhvert begynte tiden å være inne for at jeg skulle tilbake til en operativ hverdag. Det gikk ikke. Jeg skjønte at sånn jeg har det nå, er ikke normalt og oppsøkte lege. Jeg fortalte at jeg ikke har det bra og hadde gått mye ned i vekt.

«Jeg skjønte at sånn jeg har det nå, er ikke normalt og oppsøkte lege»

Legen responderte med å spørre om jeg hadde spiseforstyrrelser. Da ble jeg tvunget til å si ordene. «Nei, jeg tror jeg er deprimert». Legen så på papirene mine, og sa «oj, dette burde jeg fulgt opp tidligere. Bare de lave jernverdiene du hadde i svangerskapet er jo en risiko for fødselsdepresjon i seg selv.» Jeg spurte om å bli henvist til psykolog. Det anbefalte han ikke for det var minst seks måneder ventetid. Han informerte meg om rask psykisk helse i bydelen, og sykemeldte meg. Jeg tok kontakt med rask psykisk helse, som kunne tilby gruppeterapi for depresjon i bydelen. Dette tilbudet var for meg helt uaktuelt. Jeg tok kontakt med familievernkontoret, de kunne heller ikke ta meg inn da jeg ikke hadde en relasjonsskade til barnet. Jeg begynte å gråte. Hun sa hun skjønte jeg trengte hjelp og skulle undersøke muligheter i bydelen. Etter en ukes tid ringte det opp en dame fra rask psykisk helse, hun var klinisk sosionom. Hun fortalte at jeg kunne få tre telefonsamtaler i første omgang, så kunne vi vurdere behovet videre. På disse telefonsamtalene diagnostiserte hun meg med en diagnose jeg ikke husker hva heter, men hun sa det lignet på symptombildet til PTSD. Jeg fikk noen selvhjelpsøvelser, men jeg trengte noe mer. Jeg trengte anerkjennelse, jeg trengte å tømme meg, jeg ville få hjelp til å sortere og forstå hvorfor jeg synes det var så tungt å være mamma.

«Legen responderte med å spørre om jeg hadde spiseforstyrrelser. Da ble jeg tvunget til å si ordene; Nei, jeg tror jeg er deprimert. Legen så på papirene mine, og sa; oj, dette burde jeg fulgt opp tidligere»

Veien videre ble psykologtimer betalt fra egen lomme. Men jeg klarte aldri å gå tilbake til det operative politiarbeidet igjen, det føles for voldsomt. Og i dag har jeg byttet yrke.

«Veien videre ble psykologtimer betalt fra egen lomme»

Drøye tre år etter jeg fødte, er jeg av nysgjerrighet inne på helsenorge.no for å lese journalene mine. Der står det et psykolognotat basert på telefonsamtalen mellom psykologen og jordmoren første gang jeg ba om det.

21.06.19. Pasienten henvises for oppfølging i forbindelse med at pasienten har kjent på tilknytningproblemer og mulig begynnende depresjon. U.t. informerer sykepleier om at det i inntaksmøtet hos oss er vurdert at pasienten bør henvises til psykosomatisk avdeling for vurdering/oppfølging. Det er bedt om ny henvisning på barnet i forbindelse med oppfølging/foreldreveildning/foreldrestøtte hos oss og at det da vil være aktuelt med oppfølging fra vår avdeling til uken ved behov. Det er avtalt at sykepleier snakker med pasienten vedrørende samtykke til henvisning til psykosomatisk og med lege for henvisning til rette instanser.

Dette ble jeg aldri informert om, hverken på sykehuset, av fastlege eller på helsestasjon. Dette jorunalnotatet er skrevet en dag etter at jeg ble utskrevet fra barsel. To dager etter dette journalnotatet ble skrevet 24.06 ringer kirurgen og purrer på tilsyn fra psykolog for første gang.

Da jeg leser dette jorunalnotatet tre år senere, kjente jeg at jeg ble sint. Jeg skulle hatt hjelp. Jeg bestemte meg for å sende en klage gjennom Norsk Pasientskadeerstatning. Jeg fikk avslag med følgende opplysning:

…Etter at du opplyste om tilknytningsvansker og mulig depresjon, ble det sendt en henvisning for tilsyn til psykosomatisk avdeling, som ble avslått da du var utskrevet og ikke lenger pasient på sykehuset. Selv om vi har forståelse for at oppfølgingen av din psykiske helse ikke har vært optimal, kan vi likevel ikke se at dette innebærer en pasientskade.

«Da jeg leser dette jorunalnotatet tre år senere, kjente jeg at jeg ble sint»

Da jeg ringte til NPE. For å høre hva som er forskjell på manglende og ikke optimal oppfølging, svarte da at jeg mistet rettighetene den 20.06.19. Da var jeg ikke lenger pasient, men pårørende. Dette skjedde fordi jeg sa ja til at jeg kunne bo på hotellet, og komme på barsel ved behov.  De informerte meg ikke om at jeg da mistet retten til psykolog. Hadde jeg visst det, hadde jeg aldri latt meg utskrive. Jeg ba om hjelp flere ganger, og jeg tror jeg kunne hatt en veldig mye bedre barseltid og permisjon om jeg ikke måtte håndtere alt selv. –  Og hvem vet, men trolig hadde jeg nok fortsatt jobbet som forebyggende operativ politi, en jobb jeg virkelig elsket, men ikke lenger klarte.

«Hadde jeg visst det, hadde jeg aldri latt meg utskrive»

Takk som deler, Tonje 💜