Her sitter jeg, et år etter at korona kom rullende inn over landet, og har lovet å skrive en artikkel om hvordan vi holder ut den siste, seige sluttspurten. Problemet er at jeg er drittlei. For å være helt ærlig aner jeg ikke hvordan vi skal holde det ut. Og nå kommer skammen med det samme; for hvordan kan jeg tillate meg å være drittlei, når det verken er krig eller hungersnød? Når jeg er frisk, barna mine er friske og resten av familien min er frisk? Det er fristende å klappe igjen dataen og gi opp. Jeg har gjort det noen ganger nå. Gitt opp altså. Men så åpner jeg dataen igjen, for den rasjonelle delen av meg vet at jeg ikke er alene med den følelsen. Psykologen i meg vet at utrolig mange gravide og småbarnsfamilier sliter i denne tiden. Menneske i meg synes at det er forståelig at vi er lei nå. Den «flinke jenta» i meg vil gi råd og tips, mens den medfølende delen vil gi ører som lytter og et anerkjennende nikk. Det eneste jeg kan gi, er kanskje en følelse av å være i samme båt, og en oppmerksomhet på hva vi tar med oss videre, når sola snart titter frem. For den gjør jo det en gang. Den gjør jo det.

Jeg kunne brukt spalteplass på å fortelle om lyspunktene: så heldige vi er som bor i denne delen av verden, så godt det har vært med litt mere ro, så mye lettere det er å få ammingen etablert når det er færre barselsbesøk, så mye vi har lært om fleksibilitet, og så mye lettere det blir nå som sola snart skinner. Men den oppgaven tenker jeg du klarer selv. Vi er ofte veldig gode på å finne på grunner til hvorfor vi ikke burde være triste. Problemet er at den egenskapen sjelden gjør oss glade, hvis vi ikke også anerkjenner det vi er lei oss for.  

Og mange har noe å være lei seg for. Et år med uforutsigelighet, usikkerhet, smittetiltak, smittebevissthet og bekymring er utmattende. Et år isolert fra andre er ikke godt, sånn menneskelig sett. Ensomhet er ikke til å kimse av. For mange har året også budt på overgangen til foreldreskapet. En overgang som i seg selv kan være en kime til ensomhet. Å gå fra å være “bare-deg” til “deg-som-forelder” innebærer nye relasjoner, og nye måter å inngå i de gamle relasjonene på. For noen er det vanskelig i forveien. Man trenger ikke være forsker for å skjønne at det ikke blir lettere med munnbind, besøksbegrensninger, avstandskrav og oppfordringer til å holde seg til den samme sosiale boblen. Den kombinasjonen er enkelt sagt gjødsel for den vonde følelsen av ensomhet. En følelse, som 99% av tiden fører til mere ensomhet: «Hvis jeg bare hadde vært sånn som Nora», «Hvis jeg hadde vært litt flinkere til small talk», «Hvorfor er jeg den eneste som ikke kan føle meg naturlig når jeg møter andre?». Ensomhet er smertefull og lett å sitte fast i. Derfor er det så viktig å holde tunga rett i munnen. Det heter ikke «Jeg føler meg ensom fordi jeg er dårlig til å få venner». Det heter «Jeg føler meg ensom fordi jeg ble forelder midt i en pandemi.»

Ensomhet er én ting. Andre sitter med erfaringer av angst under graviditeten, dramatiske fødsler, vonde opplevelser av å føde uten partner, og ensomme opplevelser av et sykehus som ikke har tid til grunnleggende pleie og omsorg. Det er alt for mange som bærer på en sorg over at det ikke ble som man hadde gledet seg til og drømt om. En sorg som ofte akkompagneres av skam; «Det gikk bra med baby, så hva har jeg å klage over?»  «Jeg fortjener ikke barnet mitt, for jeg klarer ikke å være glad nok». Men det er lov å være lei seg, sint, frustrert og redd. Vi kan ikke annullere følelsene våre bare fordi baby har det bra. Vi reagerer på manglende støtte, frykt for eget eller babys liv og dårlig oppfølgning. Vi reagerer på å bli etterlatt alene i en av livets største og mest eksistensielle omveltninger. Skuffelse og skam kan så lett sette seg fast. Det er naturlig å ikke ville kjenne på de vonde følelsene. Samtidig kan det være noe magisk og forløsende ved å gi slipp og få lov til å være lei seg, la tårene renne hvis de kommer, la skuffelsen få ord og sorgen få plass. Dele det. Være i det. For så. Å få lov til å pakke det vekk på en mindre febrilsk måte – å anerkjenne at tiden ikke kan skrus tilbake, at følelsen ikke er teit, men at den heller ikke skal få styre livet ditt fremover. Hvis du kjenner på triste følelser i forbindelse med fødsel eller tiden etter, og du ikke har sagt det høyt eller egentlig merket etter, så prøv å sett tid av til å snakke litt med noen om det. Din partner, en venninne, en helsesøster eller andre. Du kan også starte med å skrive det ned til deg selv, og legge merke til hvordan du tar i mot det. Snakker du til deg som du ville gjort til en venninne, eller er du veldig mye strengere? Hvis følelsen sitter fast og gjør vondt, er det ingen som dømmer deg for å ta kontakt med en psykolog eller annen fagperson. Man er ikke en dårlig forelder fordi det er vanskelig. Man er et godt menneske som reagerer på verden, og som prøver å dele, når det skikkelig gjør vondt.

Når jeg snakker om skam, vil jeg skynde meg å slå fast at du ikke trenger en dårlig fødsel for å synes synd på deg selv. Det kan være tungt å tenke på at permisjonen ikke ble full av cafébesøk, babysvømming og barselstreff, og det kan være trist å tenke på at koronanyheter og restriksjoner har fylt i barnets første år. Det kan føles skikkelig urettferdig å ikke få den tiden tilbake igjen, og det kan være vanskelig å skjønne hvordan veien blir videre herfra. For hvordan ER man overhode en forelder når det ikke er pandemi? Hvordan navigerer man i egne behov, barnets behov og partners behov, når verden kommer tilbake for fullt?  

Hvis man har født i løpet av det siste året, smelter tiden før foreldreskapet og tiden før pandemien sammen. Derfor blir det viktig å ikke sitte fast i eventuelle negative forestillinger om hvem du er. Ta for eksempel og smak litt på disse konklusjonene: «Det var vanskelig å bli mamma, fordi jeg var skikkelig dårlig til det». Eller «Det var litt vanskelig å bli mamma midt i en pandemi».  Jeg sier ikke at ord er trylleslag, og at blir lett hvis vi tenker riktig, men de historiene vi forteller oss selv har virkelig en betydning for den måten vi møter oss selv og verden på. Kroppen vår reagerer på slemme ord og sinte fortellinger, og en fortelling om hva vi er dårlig til, blir altfor ofte en selvforsterkende sirkel. Hvis du tenker «Jeg er en sånn mamma som ikke er god til å møte nye mennesker», er sannsynligheten stor for at de negative tankene kommer før du overhode prøver. Hvis du i stedet tenker: «Jeg skal gjøre en ekstra innsats for å møte nye mennesker, fordi pandemien gjorde det skikkelig vanskelig. Sånn er det nok flere som har det», er det kanskje litt lettere å finne det nettverket som du sårt har savnet i de kalde månedene. Når verden åpner opp igjen, må vi altså passe litt på hvilke fortellinger vi bærer med oss videre, og hvis du spiller skurken i alle fortellingene, skal vi kanskje headhunte korona til å ta noen av oppdragene?

I bunn og grunn kommer jeg bare med en liten oppfordring: vær gjerne trist, oppgitt og drittlei, men husk at du ikke styrer verdenssituasjonen. Husk, at du har navigert så godt du kunne gjennom et år, hvor både hele du og hele verden har gjennomgått en krise samtidig. Det fortjener champagne og klapp på skulderen, ikke selvkritiske tanker. I kveld skal jeg åpne en flaske (billig) mousserende og skåle for at vi har klart året som har gått. Det gjør jeg. I morgen skal jeg drikke kaffen mens den er varm. Og på lørdag skal jeg nyte et langt bad. Snart kommer solen. Den gjør det. Og i kveld skal jeg altså skåle. Jeg skåler for deg og.