Til deg, som føler deg utrygg i koronaland. Til deg, som opplever at korona forsterker frykten din for fødsel eller tiden etterpå. Kanskje denne teksten kan hjelpe deg til å kjenne styrken du selv har?

Det er jo heldigvis sånn at vi er skapt til å føde. Skapt til å føre generasjonen videre, gjennom sult, katastrofer, krig og pandemier. Og nå står vi her. I en pandemi. Riktignok i et av verdens rikeste land med et av verdens beste helsevesen, men allikevel. Det gir oss lov til å være redde, fortvilte, triste og bekymret. Men kanskje gir det oss i tillegg en mulighet for å kjenne på alt det vi som fødende og nybakte mødre faktisk  kan – til tross for den ytre situasjonen.

Når en fødende kvinne brøler, sukker eller stønner, kan man høre ekkoet av generasjonene før henne. Lyden strekker seg tusenvis av år tilbake – ja, millioner. Fødselen har den fascinerende effekten at den forbinder  oss til fortiden, lager linjer ut i fremtiden og samtidig zoomer 100% inn på NUET. På øyeblikket. Uansett om man er på en moderne fødestue, i et badekar i stuen, på et operasjonsbord, i skogen, i en liten hytte eller på et jordgulv, er det eneste viktige kvinnens og barnets kropp. Kuler kan fly forbi, bomber kan ramme nabobyen, naboene kan holde fest, men kvinnen føder uansett. Kroppen overtar hele verden når den presser barnet ut. Det eneste som eksisterer er bevegelse, lyd og relasjon. Og målet? Et nyfødt barn på nakent bryst. Finnes det noe villere? Noe sterkere? Noe vakrere?

Det gjelder alltid. Også når det er ledninger, anestesileger, kirurger og måleapparater tilstede, er det en kvinne og et barn med et ubrytelig bånd til tusenvis av generasjoner før dem, som starter et nytt liv bak det moderne utstyret.  

Og nå skal du, sterke kvinne, også føde i en verdenskrise. Det er livet, som går videre på tross. Kroppen fungerer uavhengig av verdens tilstand. Det er deg og barnet ditt som samarbeider om det nye livet. For barnet er fullstendig likeglad med at korona har snudd opp ned på hverdagen. Det nyfødte barnet ditt lar seg ikke påvirke av nyheter, men vil ha deg. Varmen din, stemmen din. Og din partners varme etter hvert. Det tette, det nære, det som heldigvis består, selv om livet som vi kjenner det er på pause.

Når mormoren min fødte moren min, gjorde hun det mens morfar var på jobben i annen by. Pappaer på fødestuen var ikke vanlig for 50 år siden. Når mormor stelte mamma, gjorde hun det med munnbind, for tenk om hun kom til å gjøre mamma syk? Når mamma så den nyfødte lillebroren sin for første gang, var det gjennom en glassvegg på sykehuset. En ”koronafødsel” var med andre ord en ”normal fødsel” for 50 år siden. Det betyr ikke, at vi ikke skal  være lei oss nå. Men det  kan minne oss på at vi kan trygge oss selv: det er ikke farlig, selv om det føles dumt.

Årsaken til at vi finnes, er nettopp vår ekstreme tilpasningsevne og vår evne til å romme, utholde, handle og forandre. Den evnen er gull verdt nå. Som gravid og nybakt mor har vi  mange følelser. Lykken ligger heldigvis ikke i å unngå disse følelsene. Den ligger heller ikke i de perfekte opplevelsene eller i at alt lever opp til forventningene. Hvis vi forholder oss til de følelsene vi har, hvis vi har en opplevelse av å kunne følge delvis med, eller til og med handle på det som skjer, skaper vi et godt grunnlag for å få det godt etter fødsel. Med andre ord: jo mer vi kjenner på det vi faktisk får til, og jo mer tillit vi har til egen kropp og dem omkring oss, jo lettere blir det å tilpasse oss en ny virkelighet.

Den gode nyheten er at jeg ikke formidler naiv optimisme – for dette er sant. Vi kan! Den merkelige hverdagen som kanskje er din akkurat nå, er ikke skapt av deg. Du er ikke  mislykket når du føler deg ensom, eller er misunnelig på  venninnen din barsel  i fjor. Du er en av de sterke kvinnene som føder i en vanskelig tid, som skaper nytt liv i en unntakstilstand. Du fortjener ros og medaljer, og en uendelig mengde klemmer på den andre siden av dette. I tillegg fortjener du å bli minnet om de mange gode historiene som dukker opp i denne tiden, fylt av nærværende helsepersonell, ro, tid, fellesskap og samhold. Tryggheten er der fortsatt. Nærværet finnes fortsatt. Verden finnes fortsatt. Og ikke minst finnes styrken, håpet og tilliten fortsatt. Hvis det var mulig, ville jeg sende tryllestøv fylt med stolthet og styrke til alle gravide og nybakte mødre. Er det en ting vi fortjener å kjenne på nå, så er det nemlig følelsen av at ”klart vi kan”!