Jordmor kommenterer «Tonjes historie»

Husker du de gamle fargebøkene vi hadde som barn? Der hvor det var to tilsynelatende like bilder på hver sin side, men på den ene siden var det 5 feil fra det første bildet? De første to, kanskje tre, feilene fant du raskt. Åpenbare mangler. Et hjul på vogna og en drikkeflaske på bordet for eksempel. Den neste feilen er vanskelig å se. Mer skjult. Kanskje en øredobb som mangler på det ene øret. Den siste feilen er nesten umulig å se. Du ser over bildene igjen og igjen. Etter hvert begynner du å gå mer systematisk til verks. Tar for deg en og en del, men du finner den likevel ikke. Men du vet at den er der. Du legger bildene litt bort en periode og leter videre. Der, nesten så du ikke skulle tro det, så ser du at et øye mangler på hun ene dama. Åpenbart skulle man tro, men hun har jo et øye til å se med, så helt krise er det ikke. Litt sånn er ivaretagelsen av psykisk helse i svangerskap og barseltid.

I vår publiserte Landsforeningen 1001 dager* et utdrag fra en kvinne, Tonje, som beskrev hennes reise og erfaring med fødselsdepresjon. I utdraget skriver hun; «legen responderte med å spørre om jeg hadde spiseforstyrrelser. Da ble jeg tvunget til å si ordene. «Nei, jeg tror jeg er deprimert». Legen så på papirene mine, og sa «oj, dette burde jeg fulgt opp tidligere. Bare de lave jernverdiene du hadde i svangerskapet er jo en risiko for fødselsdepresjon i seg selv.» Jeg spurte om å bli henvist til psykolog. Det anbefalte han ikke for det var minst seks måneder ventetid. Han informerte meg om rask psykisk helse i bydelen, og sykemeldte meg. Jeg tok kontakt med rask psykisk helse, som kunne tilby gruppeterapi for depresjon i bydelen. Dette tilbudet var for meg helt uaktuelt. Jeg tok kontakt med familievernkontoret, de kunne heller ikke ta meg inn da jeg ikke hadde en relasjonsskade til barnet. Jeg begynte å gråte» Posten avslutter med å si «kontakt helsepersonell om du kjenner på vanskelige følelser».

Bare ved å lese dette begynner de fem feilene å komme til syne.

1.     Tonje kontaktet helsevesenet

2.     Det var kjempelang ventetid

Det begynner å bli vanskelig å se flere, så vi tenker litt videre …

Det finnes ulike tall på fødselsdepresjon (PPD). Noen opererer med tall på 1/10, andre med 2/10 og andre igjen med 3/10. Totalt sett lander man på en statistikk mellom 7-13%. Vi vet også at tallene skøyt himmelhøyt under Covid. Sannheten? Den er uviss. Mest fordi det er så store mørketall. Med det sagt – hvordan kan vi anslå tall uten reell statistikk? Er det sånn at det vi tror x mørketall / det vi vet = sannheten? Det sier seg selv at det blir vanskelig å tallfeste når vi må doble slingringsmonnen for å være sikker. Partner kan også få fødselsdepresjon. Her finnes det lite statistikk, men det vi vet er at partner med tidligere depresjon har stor sjanse for å få det igjen. Det finnes heller ikke en organisatorisk modell eller et pakkeforløp for kvinner med PPD. Det vi vet er at det finnes en del risikofaktorer for å utvikle fødselsdepresjon. Nummer en er at barnet ikke var planlagt eller var uønsket. Andre faktorer er dårlig økonomi, frafall av viktige store elementer som jobb, partner eller at fremtid er fraværende eller usikre. Videre vet vi at også tidligere depresjon, angst eller psykiske lidelser, samt fødselsopplevelse, spiller en rolle. Likevel kan man ha en trygg jobb, et godt samliv, fungerende økonomi og et høyt ønsket og planlagt barn i magen og likevel utvikle en fødselsdepresjon. Hvorfor det? La oss se om vi kan finne flere feil.

Det er ikke slik at alle med fødselsdepresjon ikke får hjelp. Heldigvis får flere hjelp, kanskje litt for sent, men mange av oss strekker oss langt for å hjelpe, men det kan ikke være slik at om du mottar hjelp (i tide) eller ikke er tuftet på frivillighet og flaks. Man er i stor grad prisgitt det helsepersonellet man møter (eller ikke møter …). I mitt yrke møter jeg mange kvinner som akkurat har født. Etter barselbesøk hjemme (dersom tid) stopper min reise med kvinnen. Hun får ikke en gang innkalling til 6-ukers kontroll. Dette må hun booke selv. Det er heller ikke sikkert hun tilbys en EPDS* – det er det ikke alltid tid til og ofte heller ikke nok kunnskap om hvordan man skal bruke – så da dropper vi det like så greit. Da jeg fikk mitt forrige barn etterspurte jeg dette skjema fra helsepersonell. «Nå som så mange går med munnbind er det så vanskelig å se ansiktuttrykket til folk» sa hun. Før hun fortsatte med; «så da har vi bare droppet det». Jeg var målløs og i et stort behov av at noen skulle se og høre meg. «Men var det noe du ønsket å ta opp?» spurte hun mens jeg var litt på vei ut døra. «Nei, med meg går det fint» sa jeg. «Om det går fint!» fortsatte jeg.

I min jobb spør jeg alle. Jeg svarer på meldinger på lørdager og ringer i bilen på vei hjem fra jobb. Uten betalt. Jeg føler jeg må bidra. Være der. Jeg må jo det? Jeg opplever at jeg som jordmor kommer til kort. Av og til er det litt som å jobbe mot en vegg. En vegg som Landsforeningen 1001 dager så fint sa; «at vi må bryte ned sammen». Jeg drar på jobb hver dag med følgende motivasjon; jeg skal være den personen jeg selv skulle ønske at noen hadde vært for meg. Norsk helsevesen er i stor grad drevet av dårlig samvittighet. Her er en ligning til deg: lav grad av lønn + høy grad av samvittighet = god business. En god forretningsmann vet at lav innsats med stor gevinst er god business. Så hvorfor tilby høyere lønn, flere folk eller tettere oppfølging etter fødsel? Det vil jo være enormt dårlig business – hvis man glemmer å tenke langsiktig.

3.     Hun ønsket ikke barnet sitt «vondt nok» (relasjonsskaden var ikke graverende)

4.     Gruppeterapi oppleves ofte invaderende og lite nyttig i tidlig forløp

Vi finner et par feil til fra Tonjes historie. Hva i alle dager er det vi venter på? At man skal bli psykotisk og stå i reell fare for å ønske å skade barnet sitt? Er det dit vi vil? Er det ikke en idé å komme på banen, jeg vet ikke, FØR dette blir en realitet? Men hva vet vel jeg. Jeg har jo bare studert 6 år, er småbarnsmor og kvinne og jobbet med dette i noen år nå. Vi kan heller ikke tvinge folk til å være klar for å dele, særlig med andre enn de aller nærmeste.

Før vi nå beslutter å konkludere med en av følgende;

–       Alt var verre før

–       Jeg kjenner ei som hadde det verre

–       Da jeg fikk barn var det kun tre måneder permisjon og mannen min fikk ingenting

–       Kan jeg så kan du

–       Har du prøvd yoga?

Her må jeg skyte inn noen flere notater på tampen her. For det første – bare fordi du opplevde noe som var vanskelig, eller kjenner noen som har det verre – er det det vi unner neste generasjon? Nei. Det vil alltid være noen som har det verre. Hvis jeg har en kvinne på konsultasjon som har mistet et barn sier jeg da til henne at jeg tidligere den uka hadde ei som hadde mista to, så husk at det kunne vært verre? Også nei. Ellers er analogien om kan jeg så kan du full av hull. Det gjelder slanking, det gjelder å klatre Mount Everest og det gjelder det å håndtere en fødselsdepresjon. Hvorfor? Fordi det sier ingenting om utgangspunktet. Albert Einstein uttale en gang at om du forteller en fisk at den skal klatre til toppen av et tre så vil den bruke hele sitt liv på å tro at den er dum. Du er ikke dum, men vi er forskjellige. Og alt jeg kan, kan ikke du, og visa versa. «Å være mor og far i nåtid kan ikke sammenlignes med andre tider. Depresjon og psykiske utfordringer er landets dyreste folkesykdom» skriver Landsforeningen 1001 dager. Det har de rett i.

5.     Ja, hvor er nå den siste feilen?

Den siste feilen vil vi ikke finne. Det er for mange og for få på samme tid. Litt som det er å jobbe som jordmor. Den siste feilen er så dypt grodd inne mellom «slutt og klag», «kvinner har gjort dette i tusener av år» og «da jeg var ung» at det nesten ikke er noe poeng å lete etter den. Vi har til syvende og sist ingenting mer å tilby enn buckle up. Hvilken skam. Det vi gjør nå er litt som å tisse i buksa for å holde varmen og jeg vet ikke om du har prøvd det, men man blir mest våt og kald.

Men vi kan ikke ende slik. Vi må som flere kloke hoder har uttalt tidligere – aldri slutte å slamre med dørene. Så da står jeg her. Slamrer litt, og ringer folk på vei hjem fra jobb.