Av Karoline H. B.
To ganger har jeg vært så heldig å få bære fram og gi liv. To fantastiske barn. En velsignende klisjé. Jeg har vært heldig med begge svangerskap, og begge fødslene var ukompliserte. Kroppen min var, ifølge en lege, helt klar skapt for å bære og føde barn.
Men kroppen kan også gjennomgå naturlige prosesser som ikke er forenelig med egne drømmer. I høst mistet jeg et frø i magen. En spontantabort etter 7 uker. En naturlig og ryddig prosess som tatt rett ut av medisinboka. Ingen fysiske problemer i etterkant. Midt i en pandemi ble oppfølgingen av spontanaborten, tilfeldigvis, kun over to telefonsamtaler. En med legevakten, som bekrefter at det er en spontanabort og oppfordrer meg til å ta kontakt med fastlege. Gjennom telefonsamtalen med fastlegen ble vi enige om en ukes sykemelding. Slik at jeg fikk samlet meg og blødd ferdig. Fordi, nei, det går ikke over på en dag. Blodet som lukter fødsel. Etter en uke var jeg tilbake på jobb. Uken før var det nettopp på jobb jeg kjente, og skjønte, at det var over. Det var som å skru av en bryter.
Det å være i full jobb igjen og ha to aktive småbarn gjorde at jeg ble kastet inn i hverdagens sirkus igjen, på godt og vondt. Men i de minuttene jeg stod alene med tankene og følelsene kom det tilbake som et slag i magen. En kladd i brystet. En strøm av tårer. Det kunne være i bilen på vei hjem fra jobb. Når barna hadde sovnet. Alene på badet. Det kom plutselig, og gjorde like vondt som når det skjedde. Og det slapp aldri taket. Det var jo en naturlig prosess. Et avvik som kroppen utstøtte. Det var bare 7 uker. Det syntes ikke en gang. Ingen andre enn mannen min visste at jeg var gravid. Bare noen få visste om spontantaborten. Så hvordan sørger man da? Desember kom og det som skulle være vår tid å annonsere graviditeten, ble heller en tid der vi gratulerte alle andres familieforøkelser. Og jeg er oppriktig glad på deres vegne. Men kladden i brystet vokste.
På Helsenorge sine nettsider står det: Vi vet ikke eksakt hvor mange graviditeter som ender som en spontanabort, men vi antar at mellom 10 og 30 av 100 erkjente svangerskap avsluttes på denne måten. (https://www.helsenorge.no/sykdom/svangerskap/spontanabort/). Jeg vet at mange opplever tidlig abort, men hvor var dem? Hvordan snakker man om noe som i utgangspunktet skulle holdes hemmelig, i tilfelle nettopp spontanabort skulle skje? Jeg tenker på det som skulle blitt barnet vårt hver eneste dag. Noen ganger gjør det ubeskrivelig vondt, andre ganger er det et enklere. Men hvordan deler man det? Er det et system for kvinner i Norge som opplever tidlig spontanabort? For en slik prosess føles vanvittig ensomt, og det er nok også naturlig. Men ensomhet bør deles i fellesskap, ikke gjemmes unna.