Kvinners mentale helse under graviditet og etter fødsel er som en varm potet som verken stat eller kommune ønsker å ta ansvar for.
I 2017 stilte Marita Helen Rendal på Dagsnytt 18 sammen med Helsedirektør Bjørn Guldvog og Professor Emeritus Arne Holte. Tema var; skal screening av alle gravide og nye mammaer bli pålagt?
Marita fortalte om hvordan hennes to depresjoner ikke ble oppdaget, noe som nesten ødela hennes lille familie. I debatten anbefalte Holte å innføre screening ved bruk av EPDS (Edinburugh Post Natal Depression Scale) som rutine, for å fange opp kvinner med strev, behandle, og dermed unngå unødig lidelse for den enkelte familie.
Helsedirektøren var enig i at dette var et viktig tema, men mente det var kommunenes ansvar å sørge for at kvinnene ble identifisert og behandlet. Holte parererte med at kommunene savnet tydelige instruksjoner fra Helsedirektoratet.
I et vedtak fra «Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten» i 2013 kom det en anbefaling om at screening for barseldepresjon ikke skulle innføres nasjonalt. Fire år senere skrev Marita en artikkel i Aftenposten som fikk en enorm respons fra kvinner i hele landet. Arne Holte og forsker Malin Eberhard-Gran kom raskt på banen med en replikk, «Fy skam til regjeringen». Perinatal mental helse ble på nytt satt på dagsorden og endte opp på Dagsnytt 18. Både i nasjonale faglige retningslinjer for svangerskap– og barselsomsorgen og for helsestasjonstjenesten er det en anbefalt er at foreldre bør få spørsmål om egen psykisk helse og trivsel, men de sier ingenting om hvilken metode som skal brukes.
Landsforeningen 1001 dager jobber aktivt med å få et screeningsverktøy innført som en rutine, men dessverre for døve ører. Det er noen som benytter seg av screening, men kun et fåtall. Vi i Landsforeningen hører ofte at mange kvinne ikke er spurt i det hele tatt, noen får presentert skjemaet med ti spørsmål, men ikke tilbud om samtale i etterkant. Det er viktig å presisere at EPDS er en metode som består av to deler; et skjema med ti spørsmål og en samtale i etterkant. En annen vanlig tilbakemelding fra helsepersonell er at de ikke tør å bruke skjemaet fordi de er redde for hvilket svar de får og ikke har tilbud å henvise kvinnene videre til.
1 mars, 2021 skrev Tine Malene Nielsen en kronikk i Dagbladet. Hun har selv hatt en fødselsdepresjon og laget en uformell undersøkelse i en facebook gruppe. Målet med undersøkelsen var å finne ut om kvinnene hadde blitt spurt om mentale helse i møte med helsepersonell. Hele 267 kvinner av 574 hadde aldri fått spørsmål fra helsesykepleier eller fastlege for å avdekke psykiske plager.
Landsforeningen 1001 dager mener at screening må bli pålagt, ikke bare for kvinner men også for menn. Om vi ikke spør så finner vi heller ikke de som strever. Tidig hjelp kan forebygge unødig lidelse. Når vi har funnet dem som strever så må vi også ha tiltak til dem som har behov for det, også for dem som ikke oppfyller krav til en diagnose. Tiltak, fra lavterskel til innleggelse må etableres og drives av helsepersonell med spesialisert kunnskap om perinatal mental helse. Det har vi kun få av per i dag.
Vi kunne ønske at prioriteringsrådet i 2014 hadde prioritert annerledes. Helsedirektøren uttalte på Dagsnytt 18 at «det er ikke penger det står på,» så argumentasjonen for at en syk omsorgsperson som skal ta vare på et lite barn, som ikke klarer å ta vare på seg selv, ikke skal bli sett og møtt – er uforståelig.
I 2021 så står vi på tynn is. En is som har sprekker fra før, men som nå er i ferd med å smelte. Gi oss en livbøye i form av screening og støtte/behandling levert av spesialisert helsepersonell til dem som har behov for det. Som Tine Malene Nielsen skriver så fint: «om ikke for oss, så for barna.»
