”En skulle vøre fire år i romjul’n, og kjint ei jinte som var nesten fem, og begge skulle kledd seg ut med masker, og kømmi julbokk tel et bæssmorhem”.

Alf Prøysen setter ord på julens nostalgi i ”Romjulsdrøm”. I år er julen annerledes for de fleste. Maske er skiftet ut med munnbind, og mange bestemorhjem er gjemt bak gardiner og håndsprit. Du er ikke fire år mer, men har kanskje en fireåring selv? Du er den voksne, pandemien er langt fra over, og familien kan ikke være sammen som den pleier i jula. Det er kanskje ikke så rart hvis du kjenner på en tristhet. Hvis julenostalgien  går fra å gjøre godtvondt, til å gjøre vondt. Hvis uroen gnager seg inn i julehyggen, selv om lysene er tent, treet er ekstra høyt og julepynten ekstra fin.

Det kan være lett å kjenne seg heldig; smitten er ikke så stor i Norge som i resten av Europa, dødeligheten ikke så høy, og mange har ”alle sine i behold”. Allikevel kan utmattelsen og bekymringene fra 2020 sette seg som en lydløs uro. Ensomheten og unntakelsestilstanden kan manifestere seg som en forståelig tristhet.  Det samme kan savnet etter å dele. Som  menneske er vi er grunnleggende sosiale, og avstand og atskillelse gjør derfor vondt. Som småbarnsforelder er det kanskje ekstra krevende å akseptere en følelse av tristhet. Det kan være lett å repetere selvkritiske tanker: ”så teit jeg er som er trist, nå som vi alle er friske”, ”ta deg sammen” eller ”når barna er glade, MÅ jo jeg å være glad”. Hvis du kjenner på en sorg over dem du ikke får møtt, den gleden du ikke får delt, den bekymringen du ikke bryr deg om å ha eller den julemagien du savner, er du  ikke  alene. Følelsen kan kanskje ikke forsvinne helt,  men med egenomsorg og selvmedfølelse kan det hende vi får en litt varmere jul.

På foreldreskurs som COS (Circle of Security) og TIK (Tuning in to Kids), øver man blant annet å være sammen med barnet i en vanskelig følelse. Man lærer at barnet får det bedre, hvis man tør å kjenne på og dele smerten, i stedet for å fortrenge den. Når det kommer til selvmedfølelse er vi på foreldrekurs for oss selv: vi skal lære å være sammen med oss selv i en vanskelig følelse. Vi skal lære at vi også som voksne får det bedre hvis vi tør kjenne på den smerten som vi prøver å feie under teppet.  Det er ikke nødvendig å nistirre på følelsen med forstørrelsesglass, men et anerkjennende nikk, en mental klem og et forståelsesfullt ord til oss selv, kan skape lettelse og overskudd.

Det er i hvert fall gratis å prøve følgende øvelse en romjulsdag, hvor tristheten presser seg på: Legg merke til følelsen din,  finn et stille sekund alene (på do, eller bare med ryggen mot de andre og ansiktet mot et vindu), pust inn så magen blir stor, pust ut, så magen blir liten, og si til deg selv: ”Jeg skjønner at jeg er litt lei meg i dag”. Noen ganger er det alt hva du har tid til, andre ganger trenger du å fortelle deg selv at det nok skal gå bra, og noen ganger viser øvelsen deg at du trenger noe mer, akkurat da. Da kan du i så fall bruke øvelse nummer to.

Øvelse nummer to handler om å ta vare på egne behov. Som forelder kan det være vanskelig, og i praksis nesten umulig å gjennomføre med et sultent spedbarn og en toåring som trekker hysterisk i julekjolen. Allikevel utfordrer jeg deg til å prøve. Ofte handler det om å finne noen minutter til seg selv: kan du gå utenfor og få litt frisk luft under et lite juleselskap? Kan du skaffe deg 10-15 minutters yogapraksis en tidlig morgen? Kan du få sagt høyt at du trenger å få sovet en halv time ekstra en morgen? Ingen av rådene virker på alle. Poenget er å identifisere ditt behov, noe som gir akkurat deg bittelitt mer ro. Kanskje det er å se Love Actually under dyna når alle sover? Behovene kan også være mindre: rekker du å spise selv, når familien skal ut av døren, eller sørger du bare for at barna får mat ? Gir du deg lov til å drikke et glass av den portvinen du vanligvis nyter i jula, hvis ingen av dem som pleier å drikke den, er der i år? Får du tid til å kjenne vannet mot kroppen når du dusjer lillejulaften? Hvis alt føles uoverkommerlig, kan du tenke på noe som ga deg ro før, og så prøve å skvise inn tre minutter av det. Dette er lett å skrive, men i en familie krever det i praksis at du både sier fra og rekker ut. Øvelse nummer tre handler om det.

For mange av oss er det lettere å tilby hjelp enn å be om hjelp. Lettere å gå på bekostning av egne grenser enn å si ifra. Vi kjenner alle den metaforiske koppen som blir tom. Som menneske har vi ikke uendelige ressurser. Det er en helt grunnleggende komponent i den mentale helsen vår, at vi får fylt opp egne depoter. Men akkurat som det kan virke effektivt å kjøre forbi bensinstasjonen og satse på at tanken ikke blir tom, kan det være fristende å overse egne behov. Problemet er at det blir motorstopp før eller senere, og så blir omkostningene garantert større. Øvelse nummer tre handler derfor om å stoppe opp og fylle på, også når du må be noen om å vente. Det handler om å be kjæresten din, faren din eller barna om noen minutter, så du kan hente deg inn. Det handler om å sette en grense for svigerfamilien, når du kjenner det blir for slitsomt å være med på den tredje middagen eller enda en facetimesamtale ved leggetid. Det handler i bunn og grunn om å fylle på med mat, kaffe, luft og kjærlighet løpende, så du slipper å kjøre med lysende varsellampe. Når vi kjører videre med tom tank, blir tålmodigheten gradvis mindre, og nervesystemet mer og mer slitent. Det skaper ofte flere konflikter, mer stress og mindre omsorg, ikke bare for oss selv, men også for andre. Derfor er det ikke egoistisk å ta vare på seg selv. Som småbarnsforelder kan det være helt avgjørende for familien, at vi innser at vi også selv er mennesker, og tar små grep, så tanken ikke blir tom for sent. 

I Romjulsdrøm tegner Prøysen et bilde av juleroen: veien er lett å gå, for bikkjene er inne og bilene står stille. Med andre ord, er det ikke noe som ”pirrer” nervesystemet, og gjør veien farlig å gå på. I år er veien mer utfordrende, derfor kan det være ekstra viktig å passe på seg selv. Å ta vare på egen mental helse trenger ikke å bety selvhjelpskurs, spaopphold eller terapi. Det kan også være å gi seg selv ro og omsorg i hverdagen. Selv om mange kommer til å savne bestemorfanget, kan det bli lettere å få tak i juleroen hvis vi lar nyheter, verden utenfor, jobb og bekymringer  være for en liten stund, og vender blikket mot de små tingene og dem, vi er sammen med. På julelysene utenfor, på barnas forventning, på relasjonene som er på den andre siden av skjermen og på jula som kommer igjen år etter år,  utfordringer på tross. Med små omsorgsgrep dumper julestemningen kanskje ned i fanget vårt allikevel. Det blir vel ikke som i Prøysens vise, men er vi heldige, får vi en kortvarig følelse av at ”væla var et hus med fire vegger, og saligheta va et bæssmorfang”. Hvis julestemningen uteblir helt, er det ikke fordi du mislykkes. Så er det fordi du er et menneske i verden i en utfordrende tid. Den største gaven du kan gi deg selv i år, er kanskje å få lov til å være akkurat det.