Korona setter oss alle i samme situasjon, men rammer samtidig helt forskjellig. Noen par har mer tid til hverandre enn før, kanskje med økonomisk usikkerhet og stress som følge. Andre jobber på skift, har barna hjemme, og ser om mulig enda mindre til hverandre. Korona avlyser fødselsforberedelse og partners mulighet for å være med til jordmor og andre undersøkelser.  Den skaper en risiko for at partner ikke får være med til fødselen eller dagene etter hvis mor er innlagt. For alle par skaper det en litt annerledes graviditet og fødsel, og for noen skaper det en frykt og bekymring for hva som skjer, når partner ikke er med. Hvordan kan partneren min bli inkludert? Hvordan kan medmor bygge et bånd til baby når hun ikke ”er med”? Blir partner glemt i alt dette?

I et historisk perspektiv er det et helt nytt fenomen å se fedre på fødegangen, og vi er fortsatt ikke i mål med å få inkludert partneren godt nok. Dansk og svensk forskning viser at det fortsatt er mange partnere som føler seg til overs og på sidelinjen under kjærestens graviditet og fødsel. Det er dårlig nytt.Men det gode i det dårlige er at det ikke først og fremst er i møte med helsevesenet at partners relasjon til baby skapes, og at det ikke er livsviktig å være med på fødselen for å få en god start som familie. Det gjør selvfølgelig vondt å ikke kunne være med på fødsel, det kan føles smertefullt, urettferdig og skremmende å være hver for seg, og det er det helt lov å kjenne på. Men det er heldigvis ikke farlig, og kanskje kan koronasituasjonen gi oss en mulighet for at vi som par kan se på hva vi ellers trenger for å få en god overgang til foreldreskapet sammen?  

Fødselen fyller mye i fortellinger om foreldreskapet, og det kan virke som om  det er her vi ved et trylleslag blir mor eller far. Men overgangen til å bli forelder er en gradvis prosess, som starter allerede før unnfangelsen og som utvikler seg både før og etter fødsel. Det vil variere fra partnere til partner hvor mye graviditeten fyller, men forskning tyder på, at jo mer involvert den kommende far er under graviditeten, jo større hormonelle forandringer kan vi spore også i ham. En partner vil ha en annen fysisk distanse til babyen i kjærestens mage. Det er helt normalt at det kan virke abstrakt at en kommende sønn eller datter ligger der inne. Allikevel begynner ofte hjernen vår helt av seg selv å rote rundt i gamle minner om egne foreldre, den begynner kanskje å forestille seg hvordan vi vil leke med barnet vårt, hva barnet vil like å gjøre, hva slags mor kjæresten vår vil bli, og hva vi vil ta med eller ikke ta med fra egen barndom. Er man forelder i forveien, begynner hjernen å innstille seg på hvordan det blir å være far eller medmor/medfar til flere og på hva slags barn som ligger der inne denne gangen.

Babyen begynner også å orientere seg mot dere allerede under graviditeten. Hørselen utvikles fra omkring uke 14, og etter hvert gjenkjenner babyen stemmene deres og følger etter lyden når dere snakker. Babyen hører musikk, ser lys utenfor magen og er ”med” i familielivet inne fra magen. Etter hvert blir dere kjent med babyens bevegelser i magen, og begynner kanskje å snakke om at ”hun er en skikkelig villbasse” eller at ”han er like rolig som faren sin”. Hvis du som partner synger eller spiller den samme sangen med jevne mellomrom i andre halvdel av graviditeten, vil babyen gjenkjenne den etter fødsel. Derfor er det ikke så dumt å sette av litt tid til å kjenne på babyens bevegelser, til å legge hodet mot magen og snakke litt, til å synge en sang eller bare spille yndlingssangen din høyt for kjærestens mage. Nå er dere allerede i gang med å bli kjent og skape et bånd, som vil vare for livet.

Et av de båndene vi snakker mye om, er tilknytning – en unik relasjon som babyen alltid skaper til sine omsorgspersoner. Når babyen kommer ut av magen, opplever den lys, lukt, lyd, bevegelse og berøring. Den gjenkjenner stemmene deres, kan etterligne bittesmå ansiktsbevegelser og søker selv etter melk. Det hele skjer for første gang, og han eller hun jobber med å sammenfatte og forstå alle sanseinntrykkene den blir utsatt for. Ikke rart at det blir mye søvn de første dagene! Allerede når babyen ligger på mammas bryst, begynner de forskjellige inntrykkene å samles til en helhet, som etter hvert skal bli en tilknytningsrelasjon. Men dette tar tid, og det er de gjentagende, kontinuerlige opplevelsene i løpet av de mange første månedene som skaper tryggheten, gjenkjenneligheten og tilknytningen. Hvis du som partner ikke kan være der de første timene eller dagene, kommer babyen opp til deg – gjerne hud mot hud, så snart han eller hun kan. Da begynner den samme prosessen, og i takt med at babyen får lov til å se, høre, merke og føle deg, skapes det en tilknytning mellom deg og babyen som er helt unik og annerledes enn tilknytningen mellom baby og mor. Det er med andre ord ikke ”først til mølla”; babyen utvikler en unik tilknytningsrelasjon til mor og én til deg, og det er ikke noe som tilsier at den blir dårligere av å bli litt ”forsinket” pga. korona eller andre komplikasjoner.

Så langt, så godt. Så lenge babyen er sammen med en omsorgsperson, tåler babyen ventetiden fint. Men så er det voksenperspektivet da, for kan vi som kommende foreldre tåle det? Det viktigste rådet er kanskje å snakke sammen. Dele følelsene. Hvordan er det for meg å føde alene? Hvordan er det for meg som partner å ikke være med? Hva trenger vi som par for å være sammen på avstand? Hvordan pleier vi å merke nærhet når vi ikke er sammen? Er det med facetime, bilder, sms eller messenger? Hva trenger du som partner i ventetiden? Er du sammen med babyens storesøsken og kan minne deg selv på hvor viktig det er at de har deg akkurat nå? Hvis du ikke er på jobb, vil du kanskje alliere deg (på avstand) med en venn? Gjøre noe klart hjemme? Det viktigste er kanskje at dere som par får en felles historie om dette; at det handler om å være sammen på tross, om å kjempe og komme gjennom det sammen. Hvis dere føler dere utelatt, snytt, forvirret eller ensomme, så sett ord på det og støtt hverandre. Det kan gjøre vondt, men er ikke farlig, og dere kan om mulig komme enda tettere på hverandre gjennom felles utfordringer. Det samme gjelder manglende felles jordmortid og fødselsforberedelse: jo mindre støtte dere får utenfra, jo mer kan dere kjenne på egen styrke. Hvordan gjør dere det best? Er det med felles aktiviteter som gjør hjemmet klart til babyen? Er det med gåtur og tid til å snakke om forventningene til det som venter? Er det på sofaen etter at eventuelle andre barn sover, og dere kan se hverandre i øynene?

Det er ingen fasit på hvordan deres vei inn i foreldreskapet skal være, og ingen fagperson vet bedre enn dere, hvordan dere føler dere knyttet til hverandre, på tross av avstand. Blir ting for vanskelig, er det selvfølgelig alltid godt å få hjelp utenfra, men tvil ikke på hverandre og styrken til å klare det sammen: barnet deres trenger akkurat dere. Ta dere god tid og hvil i at en familie verken skapes på fødegangen eller jordmorkontoret. Den skapes før fødsel, under fødsel og hele resten av livet – akkurat der hvor dere er ❤️.