Føler du deg snytt for den gode tida? 

De første gåturene i sola med barnevogn. De første møtene med barselgruppa, trygghet i oppfølgning fra jordmor og helsesykepleier, eller frihet på cafe mens baby sover. Livsviktig hjelp fra familie og venner – og en delt, nær glede over den nye i fanget. Å se vekselsvis ned på den lille, og opp i andres øyne som nyter babyen med deg. Eller å ha noen som overtar når baby gråter og du bare.ikke.orker.mer. 

For mange nybakte foreldre vender korona opp-ned på mange bilder av hvordan man tenker det skal være. Hvem kan komme på besøk? Skal jeg være alene i kaos med eldre barn hjemme og partner på jobb, eller hjemmekontor? Hvordan kan jeg oppfylle alles behov? Og når er det tid til bare meg og baby? Det skulle jo være vår tid – en tid som aldri kommer igjen. Nå er det plutselig ”koronatid”. En gåtur handler om å ikke komme for nær andre, og et barselsbesøk må utsettes på ubestemt tid. Verden leser nyheter og forskanser seg innendørs. Men babyen vokser, og der sitter du, nybakte mor. Uten noen mulighet til å stoppe verden. 

Det kan gjøre vondt. Det kan faktisk være skikkelig dritt. Å føle seg ensom. Usikker. Redd. Sårbar. Hvor lenge varer det? Hva betyr det? For oss, for verden? 

Og så kanskje dårlig samvittighet på toppen. For man burde være glad – ikke ta dette så tungt. Folk dør, og i utviklingsland har de én respirator til millioner av innbyggere. Kan ikke klage, ikke gråte, ikke være bitter. Være glad. Mine nære overlever, og vi har mat og trygghet. Men samtidig. Så himla vondt i magen over sånn som det skulle vært. En gnagende følelse av å bli snytt for den gode tida. 

Perspektiv er  viktig. Det er godt å kunne se at vi bor i et rikt land i krisetider, og det er  betryggende å merke hvor mye som faktisk fungerer. Men samtidig må vi få lov til å ha de følelsene vi har. Det er nemlig en ting som er så rart med følelser, især de smertefulle. De har en tendens til å vokse jo mer vi dytter dem vekk. Derfor skal vi kanskje tørre å dele de vonde følelsene i denne tiden, eller i hvert fall akseptere at vi har dem. 

Behovene hos nybakte foreldre kommer og går, og ser forskjellig ut fra kultur til kultur. Men et behov forblir uforandret: behovet for fellesskap; for hjelp, støtte og kjærlighet fra andre. Det er nettopp det behovet som mange frykter å miste nå som besøksrestriksjoner, smittefare, lukkede institusjoner og nedskjæringer preger hverdagen. Derfor skal vi ikke kimse av de triste følelsene som oppstår. Det er nemlig ikke ”bortskjemtheten” vår som gjør det vondt å være alene i barselstiden, det er menneskeligheten vår. 

Betyr det at vi skal svelge vår egen tristhet og oppgi barselsgleden?  Heldigvis ikke. Det som er så fint med følelser er at vi kan ha flere på en gang. Vi kan ha sommerfugler i magen når vi ser på vår sovende baby, og samtidig ha en knugende sår følelse av at vi så gjerne skulle delt dette øyeblikket med mormor. 

Det som er så fint med menneskeligheten vår, er at den er rimelig omstillingsparat. Når vi har sett følelsene, merket dem og anerkjent dem, må vi tilbake til hverdagen. Leve den og oppleve den. Vi må finne ut hvordan fellesskap ser ut i en epidemitid. Vi må finne ut hvordan hverdagen vår kan optimeres, utfordringer til tross. Hvordan vi kan nyte små øyeblikk av solen, kaffen og familien på en annen måte enn vi hadde forestilt oss. Hvordan vi kan få litt alenetid med baby, på tross av storesøsken hjemme. Hvordan vi kan kjenne på nærheten og fellesskapet uten å være i samme rom, by eller land. Hvordan vi kan være tilgjengelige for hverandre på avstand. 

Jeg har ingen fasit for hvordan din hverdag skal være, men jeg har noen spørsmål: Hvordan kan vi fylle behovet for nærhet på en ny måte? Gjennom å snapchatte mer? Ved å ringe til en god venninne en gang om dagen? Er det ved å skype med besteforeldre? Hvis du ikke har et nettverk rundt deg kan du kanskje være så modig at du oppsøker et nettverk online? Skal barselgruppa møtes på facetime? Eller kan du dele ved å skrive ned ord til deg selv, ta bilder eller dele refleksjoner med andre? 

Den nye hverdagen er heldigvis ikke kommet for å bli, men selv en time i barselsland kan virke lang, og det å skape en okay hverdag kan være helt nødvendig, uansett hvordan fremtiden ser ut bak neste sving. For meg blir det viktig å oppgradere troen min på ”den digitale verden”. Å huske på at en telefonsamtale er like virkelig som en samtale ansikt til ansikt, at  ”jeg savner deg” eller ”han sovner ALDRI” på en melding, er like betydningsfullt som det er sagt over en kaffe, og at følelser delt på avstand er like ekte som dem vi deler i samme rom. Det kan kanskje ikke gjøre usikkerheten mindre, eller hverdagen lettere i praksis, men det kan gjøre følelsen av å være menneske sammen med andre mennesker større. Det er nemlig så banalt, og så fryktelig sant: føler vi oss forbundet kan vi tåle utrolig mye mer enn når vi føler oss alene.